En bedre folketrygd 2

Pensjonsalderen bør senkes til 65 år

Av pensjonsrådgiver Harald Engelstad

Dagens pensjonsalder på 67 år har utspilt sin rolle. Når bare knapt en av ti kvinner og to av ti menn greier å jobbe helltid (minst 4G-inntekt) til 67 år, viser dette med all mulig tydelighet at vi har en alt for høy pensjonsalder. Det er 35 år siden pensjonsalderen ble senket siste – fra 70 til 67 år i 1973. Det er på høy tid at Norge nå får en mer normal pensjonsalder på 65 år som de fleste andre land i Europa. Her er bakgrunnen for forslaget til en bedre folketrygd

A. Senk pensjonsalderen fra 67 til 65 år.

Regjeringen legger opp til en pensjonspolitikk (levealderjustering) som vil innebære at vår pensjonsalder vil gå mot 71 år i løpet av noen tiår. Det er i dag bare om lag en av hundre kvinner og fire av hundre menn som greier å jobbe heltid til 70 år. Å tro at folk flest kan jobbe til 70 år er eventyrpolitikk, og hører ikke hjemme i et av verdens rikeste land. Ny pensjonsalder bør innføres i 2010.

B. Behold, men utvid opptjeningsregler for alderspensjon

Dagens folketrygdregler fungerer noenlunde, men har flere svakheter. Den viktigste er at pensjonene generelt sett er for lave, spesielt for de med lave fulltidsinntekter og som har beskjedne eller ingen tjenestepensjoner. Formålet med endringene må derfor være å øke pensjonene til flere i fremtiden. Det er minst like viktig å sikre de som ikke kan jobbe lenge en levelig pensjon som ikke må være lavere enn i dag, som det vil være å øke pensjonene for de som greier å jobbe lengre enn vanlig. Med vanlig menes her 40 års opptjening. Enhver som oppnår 40 år med pensjonspoeng bør ha full pensjon, uansett hvilket tidspunkt personen slutter på. Pensjonsreglene må for øvrig fortsatt ha en sosial karakter og virke utjevnende som i dag. Det betyr at reglene må sikre de med lavere inntekt en forholdsvis høyere ytelse enn de med høy inntekt. Følgende utvidelser foreslås:

- Minstepensjon for enslige økes til 2 G. Ved å øke særtillegget i folketrygden til 100% av G vil enslige minstepensjonister være sikret 2G i pensjon (full G i grunnpensjon og full G i særtillegg) tilsvarende i dag 133.624 kr pr år, 11.135 kr pr måned. Vi får færre og færre enslige minstepensjonister hvert år. Denne utgiftsøkningen vil derfor ikke være dramatisk for Norge. (Utgiftene vil omtrent tilsvare det Staten overfører i overskudd til Pensjonsfondet i løpet av en uke). Det er først og fremst enslige hjemmeboende minstepensjonister som har en stram økonomi. Denne kraftige økningen av særtillegget for enslige vil i en overgangsperiode skape noen flere minstepensjonister. Men dette er et svært lite problem blant enslige, ettersom det ikke er mulig å bli minstepensjonist med dagens system om man har vært fulltidsarbeidende på vanlig heltidslønn i 40 år. Denne gruppen vil oppnå minstepensjonen to år tidligere enn i dag. Det vil også være kvinner i denne gruppen som vil kvalifisere til økt pensjon (barnepoeng) fordi de har avlet mer enn 2 barn.

- Minstepensjon for gifte og samboende økes til 1,6G. Det blir færre og færre gifte minstepensjonister hvert år. Pga omsorgspoeng fra 1992, og kvinners økende yrkesaktivitet, vil gifte minstepensjonister være historie om noen tiår. Den mest typiske minstepensjonist er i dag en gift eldre kvinne som bor i lag med en mann som har en brukbar pensjon. Denne gruppen minstepensjonister befinner seg gjennomgående i en langt bedre økonomisk husholdningssituasjon enn enslige. Derfor er ikke det sosiale behovet for pensjonsøkning på langt nært så stort som for enslige, så lenge man er gift. En sterk økning av særtillegget for gifte vil dessuten skape titusener av nye minstepensjonister som har vært delvis yrkesaktive (slik som skjedde i 1998). Men for at denne gruppen også skal sikres en gradvis høyere pensjon foreslås det å øke særtillegget fra 74% av G til 75% av G. Dette vil gi en minstepensjon for gifte og samboende på 106.900 kr. For øvrig vil forholdsvis mange i denne gruppen kvalifisere til økt pensjon pga forslaget om å innføre ekstra poeng for de som har avlet minst tre barn eller flere (barnepoeng), og som bør gis tilbakevirkende kraft.

- Minstepensjon for ektepar/samboende der begge har minstepensjon økes til 1,7G Det er bare noen få tusen igjen i denne gruppen. I dag har disse ekteparene 79,33% av G i særtillegg hver. For å sikre denne gruppen også en rimelig økning i pensjon, foreslås det å øke satsen på særtillegget til 85% av G. Alderspensjonene for denne gruppen vil dermed øke fra dagens 219.584 kr til 227.160 kr.

- Utvidelse av opptjeningstiden for tilleggspensjon – fjerning av 40/40-taket Fremfor å innføre ett helt nytt beregningssystem for alderspensjon som er langt mer komplisert og usosialt enn dagens ordning, trenger vi bare å fjerne taket på det maksimale antall poengår på 40 år i dagens folketrygd. Det betyr at den som jobber lengre enn de normale 40 år, vil dermed alltid få uttelling for dette. Spesiell uttelling oppnår man om man fortsetter i jobb etter 62 år da man får seniortillegget og godskrives 2/40 for hvert arbeidsår (over 1G). En som har 40 poengår allerede ved 62 år vil oppnå 46/40 om personen står i jobb til 65 år. Det vil på en 5G inntekt (334.060 kr) gi en livsvarig økning av pensjonen fra 65 år på 16.837 kr. I mellomtiden har personen hatt sin fulle lønn 3 år lengre, der den største gevinsten ligger. Dette systemet vil sikre at den som jobber lengre enn de normale 40 år, alltid vil være sikret litt høyere pensjon for hvert år ekstra. Pensjonsøkningen er ikke dramatisk større. Gevinsten ligger først og fremst i det forhold at man så lenge man står i jobb har en merkbar høyere inntekt enn ved pensjon.

- Ingen avkortning av alderspensjonen fra 65 år. I dag er det ingen avkortning av alderspensjonen mot andre inntekter først fra 70 år, og det er følgelig nesten ingen som har glede av denne regelen. Det er meget liberale regler for avkortning mellom 67 og 70, men det er også forholdsvis få som har glede av denne nye regelen (fra 1997). Det er for lenge å vente til 67 år for de aller fleste. Skal folk fristes til å jobbe lengre, må det innføres regler som er mer oppnåelig for langt flere. Derfor foreslås det å fjerne alle avkortnings-regler i folketrygden fra 65 år. Man bør kunne ta ut full alderspensjon og ha full arbeidsinntekt fra 65 år. Opptjeningsbrøken stanser da ved 65 år for all folketrygd som tas ut fra denne alder. Man kan selvsagt vente med å ta ut sin folketrygd, men dette er ikke hovedhensikten med forslaget. Det er først og fremst premieringen i å kunne ha både full lønn og pensjon – fem år tidligere enn etter dagens regler. Man skal slippe å spekulere på hvor lenge man kommer til å leve, og deretter ta standpunkt til når det ”lønner seg” å ta ut eller vente med å ta ut pensjonen. Vi lever nå, og skal glede oss over oppnådd pensjon fra 65 år, og gis en kraftig stimulans ved å ha både lønn og pensjon fra 65 år. Om en arbeidstaker med 5G inntekt står i jobb til 70 år vil dette gi en livsvarig pensjonsøkning fra 70 år på ca 28.000 kr årlig.

C. Dagens uførepensjon beholdes med visse innstramminger og tilpasninger.

Et normalt arbeidsliv settes til 40 år med pensjonspoeng og dette skal fortsatt innebære ”full opptjening” i folketrygden. Det betyr at den som blir ufør skal så langt som det er rimelig oppnå 40 poengår i framskrivning av fremtidige mulige yrkesaktive år. For å sikre de som faktisk jobber lengre enn 40 år dvs de som jobber lengre enn 62 og lengre enn 65 år- en ekstra pensjon, settes det tre begrensninger på fremtidige poengår i beregning av tilleggspensjonen ved uførhet. Man skal ikke kunne oppnå mer enn 40 poengår som følge av fremskrivning. Blir man ufør tidlig i yrkeslivet godskrives antall poengår til pensjonsalderen 65 år, forutsatt lang nok trygdetid i Norge. Om man blir ufør sent i yrkeslivet – dvs etter 55 år, kan man ikke bli fremskrevet flere år enn til maks 62 år. Det skal ikke «lønne seg»å slutte med uførepensjon sent i yrkeslivet fremfor å slutte med AFP. På denne måten sikrer vi litt høyere pensjon til alle som jobber lengre enn 62 år, uten at vi straffer de som må slutte tidlig pga uførhet. Denne siste gruppen skal som hovedregel ikke komme noe dårligere ut enn i dag. De med langt arbeidsliv og lang botid i Norge, og som må slutte med uførepensjon sent i yrkeslivet, vil stort sett allerede ha 40 års opptjening ved innvilget uførepensjon. Det er ikke behov for å foreta noen endringer av løpende uførepensjoner med dette forslaget. Nye pensjonsregler kan innføres for alle nye tilfeller tidligst fra 2010.

Kvinner med flere enn 2 barn og som er blitt uføre, vil oppnå høyere alderspensjon fra 67 år.

For å unngå at noen få kan «komme bedre ut» med uførepensjon sammen med forsørgingstillegg, i forhold til jobbinntekt, bør det innføres et tak på ytelsene til maks 90% av tidligere inntekt.

D. Tak på gjenlevendepensjon (etterlattepensjon) fra folketrygden

Det vil i flere tiår framover være behov for ordningen med etterlattepensjon fra folketrygden. Denne bør derfor beholdes. Her foreslås kun to endringer, en for beregning av pensjonen før 67 år og en for beregning av pensjonen etter 67 år. Etterlattepensjon for hjemmearbeidende før 67 år er i dag alt for lav. For å sikre denne gruppen et mer anstendig sikkerhetsnett økes beregnings-prosenten fra 55 til 66%. Det betyr at en gjenlevende etter en yrkesaktiv som tjente 4,5G (300.000 kr) vil være sikret en pensjon på 131.633 kr. Dersom den gjenlevende har avlet flere enn 2 barn og disse i dag er over 18 år kan ekstra pensjon for barn (barnepoeng) også vurderes utbetalt samtidig. Den høye beregningsprosenten bør imidlertid kun gjelde fram til 67 år.

Innføring av tak på etterlattepensjon fra 67 år (alderspensjon med etterlattedel) er foreslått fordi stadig flere gifte kvinner har opparbeidet egne pensjonsrettigheter som gjør sikkerhetsnettet mindre viktig. Ektepar der begge har hatt høy arbeidsinntekt må forventes å kunne være økono-misk uavhengig som gjenlevende. Taket settes imidlertid forholdsvis høyt – til 3,5 G som i dag utgjør ca 234.000 kr. Det vil si at et ektepar der begge tjener opp til 6 G (400.000) vil ikke bli berørt av denne begrensningen. Taket kan endres over tid i takt med den økonomiske utvikling.

E. Regulering av grunnbeløpet

Regulering av grunnbeløpet har stort sett ligget et sted mellom prisstigningen og reallønns-utviklingen siden 1967. Det er kun de siste årene at reguleringen har ligget nærmere lønnsut-viklingen. For de fleste eldre arbeidstakere har grunnbeløpet imidlertid vært overregulert de siste 10-15 årene. Dette har medført at de som slutter tidlig får faktisk høyere pensjoner enn de som jobber lengre, fordi lønnsutviklingen har vært svakere for eldre arbeidstakere enn G-utviklingen. Dette er uheldig for de som jobber lenge. Det bør imidlertid være samme regulering av løpende pensjoner som av opptjente rettigheter, for at ikke systemet skal bli for komplisert. Dagens praksis med forhandlinger mellom partene i trygdeoppgjøret bør fortsette med dagens ramme. Men det bør ikke gis en høyere regulering av Grunnbeløpet enn den gjennomsnittlige reallønnsutviklingen for eldre arbeidstakere. Det kan dessuten komme tider med reallønns-nedgang. Derfor bør det lovfestes at reguleringen av grunnbeløpet som et minimum alltid bør være minst like høy som prisstigningen. Det viktigste er å beholde pensjonenes kjøpekraft.

F. Særskilte tiltak for skilte kvinner

Kvinner som blir skilt i moden alder etter langvarig ekteskap med hjemmearbeid, er den gruppen som trolig kommer dårligst ut i folketrygden i dag. Her haster det mest med strakstiltak. Derfor bør kvinner med denne bakgrunn som blir skilt før 65 år være sikret en overgangsstønad eller pensjon tilsvarende den etterlattepensjonen hun ville ha fått om hun hadde blitt enke. Samme krav til arbeidsinntekt som folketrygden i dag stiller til etterlatte, bør stilles til skilte. Fra 65 år bør denne gruppen ha en alderspensjon beregnet på samme måte som for enker. Denne regel bør innføres snarest for alle kvinner som fortsatt er alene, og der hjemmearbeidet for en vesentlig del fant sted etter 1967. Pensjonsøkningen bør gjøres permanent så lenge personen er enslig, som for enker og enkemenn i dag. I denne gruppen kvinner vil det også være et betydelig antall som vil ha rett på økt pensjon fra 67 år som følge av at de har avlet flere enn 2 barn i det tidligere ekteskapet. Det bør vurderes om ikke denne pensjonsøkningen allerede bør utbetales før 67 år.

G. Særskilte tiltak for kvinner som avler flere enn to barn

Betydningen for et lands velferd at kvinner avler nok barn kan ikke overvurderes i vår del av verden. Norske kvinner har ikke fått tilstrekkelig økonomisk uttelling for dette. Pensjonssystemet er laget av menn for menn. Regjeringens forslag til Pensjonsreform føyer seg inn i denne rekken, og vil i praksis straffe kvinner minst like mye som dagens folketrygd. For å bøte på dette bør det innføres ”barnepoeng” for de kvinner som avler flere enn 2 barn på norsk jord (folketrygdmedlem) Forslaget innebærer en økning av alderspensjonen fra 65 år tilsvarende 0,5 poeng for hvert barn fra og med 3 barn. Dette vil gi en livsvarig påplusning på pensjonen tilsvarende 14.000 kr i året for 3 barn, 28.000 kr i året ekstra for 4 barn osv. Denne regelen bør innføres gradvis, i første omgang for de kvinner som i dag er over 67 år og som kun har minstepensjon. Dette vil gi et raskt ”signal” til alle kvinner fra første dag og til storsamfunnet før øvrig, hvor viktig det er å sikre et befolkningsoverskudd.

H. Tilpasning av AFP – avtalefestet pensjon

Dagens AFP er forhandlet fram etter press fra lønnstakerne og deres fagorganisasjoner sammen med arbeidsgiverne og Staten. Avtalene er kommet i stand dels fordi Norge har hatt en alt for høy pensjonsalder, og dels fordi en ville sikre at de som var slitne etter et langt yrkesliv skulle kunne pensjonere seg på en ”verdig” måte uten tap i folketrygden. Arbeidstakerne har betalt med moderate lønnsoppgjør. Brorparten av de løpende kostnadene er betalt av arbeidsgiverne, mens Statens bidrag har vært forholdsvis beskjedne tatt i betraktning at Staten på denne måten har greid å utsette senkingen av en alt for høy pensjonsalder. Ordningen fungerer i det vesentlig rimelig bra og etter hensikten. Det er ikke ”for mange” som tar ut AFP, når vi sammenlikner med tidligpensjonering i andre land. AFP-pensjonene er heller ikke ”for høye”. Det er faktisk slik at det i de aller fleste tilfeller lønner seg mest å stå i jobb, fremfor å ta ut AFP, ettersom de aller fleste går flere tusen kroner ned i disponibel inntekt hver måned de har AFP. Folk flest slutter ikke med AFP fordi det lønner seg, men fordi man synes man har jobbet lenge nok, eller av en rekke andre grunner ikke kan eller ønsker å arbeide lengre. AFP bør ikke få skylden for den stadige tidligere pensjonering. Det er økt velferd, et hardere arbeidsliv og for høy pensjonsalder som er de viktigste forklaringene. Tidlig pensjonering startet lenge før noen visste hva AFP var.

Etter forslaget bør dagens AFP tilpasses en eventuell innføring av ny pensjonsalder på 65 år i folketrygden. Det kan gjøres enkelt ved at AFP opphører når man når folketrygdens nye pensjonsalder. Da går man over på folketrygdens alderspensjon. Ettersom de aller fleste med langt yrkesliv nå har minst 40 poengår pr 62 år, og det i tidligere forhandlinger har vært drøftet å ”fase ut” fremskrivningen av pensjonspoeng etter 2007 (da dagens folketrygd er ferdig utbygd), vil det ikke berøre så mange om videre opptjening stanser ved uttak av AFP. Dermed har vi også sikret høyere pensjon til de som fortsetter i arbeidet, uten at vi har straffet de som velger å slutte tidlig i forhold til dagens regler. De som jobber lengre enn 62 år vil alltid komme bedre ut i senere pensjon, ved å utsette pensjonering pga seniortillegget. Pensjonsøkningen er ikke dramatisk. Men ettersom seniortillegget gir 2/40 for hvert arbeidsår etter fylte 62 år vil tre ekstra arbeidsår gi 6/40 høyere tilleggspensjon fra 65 år. På en 5G inntekt (334.000 kr) vil dette gi en livsvarig økning av alderspensjon fra 65 år på 16.836 kr pr år med det nye forslaget. Den største gevinsten ligger imidlertid i det at man beholder en vesentlig høyere netto disponibel inntekt i tre år til ved å utsette pensjoneringen.
Forhåpentligvis kan de foreslåtte nye opptjeningsreglene i folketrygden trolig inspirere noen flere enn i dag til å fortsette å jobbe også etter 65 år, da man kan ha full lønn og full pensjon, uten noen avkortning av pensjonen. Det er 5 år tidligere enn i dag, og oppnåelig for vesentlig flere mennesker enn i dag. Vi vil videre kunne snu en velkjent problemstilling som i dag går ut på at ”du kommer bedre ut med uførepensjon enn med AFP”, til ” du kommer bedre ut med AFP enn med uførepensjon”. Man vil likevel komme aller best ut ved å ikke ta ut AFP men fortsette å jobbe etter 65 år. Til sammenlikning vil Pensjonsreformen straffe alle som tar ut alderspensjon før 67 år på en utilbørlig måte – dvs usosial måte – livsvarig.

I. Tilpasning av det offentlige tjenestepensjonssystemet

Offentlig ansatte bør i det alt vesentlige beholde sine gode tjenestepensjonsrettigheter, som er fremforhandlet gjennom lang tid, og som i dag er det mest velfungerende pensjonsområde vi har. Systemet er imidlertid forholdsvis komplisert på enkelte områder. Det bør derfor ikke innføres regler som kompliserer ytterligere. Det gode pensjonssystemet bør betraktes som en del av de offentlige ansattes lønns- og arbeidsvilkår. Fordi pensjon er en del av lønnen, er de forholdsvis høye pensjonene å betrakte som kompensasjon for den forholdsvis lave arbeidslønnen. Derfor bør både bruttogarantien, overføringsavtalen, det høye pensjonsnivået og de fleste særalders-grensene beholdes. Men dersom folketrygden endres må også de offentlige tjenestepensjonene tilpasses.

- Pensjonsalderen bør ned til 65 år dersom folketrygdens pensjonsalder går ned til 65 år.

- Aldersgrensen bør opprettholdes på 70 år, for de som ikke har særaldersgrense, og det bør gis større muligheter for å fortsette ut over 70 år. Arbeidstakerne må kunne søke om dette, men arbeidsgiveren har det avgjørende ordet. Som i dag bør arbeidstakerne kunne fortsette å stå i stillingen ut over pensjonsalderen, men arbeidsgiveren skal kunne nekte dersom arbeidstakeren ikke oppfyller stillingens krav. Det er arbeidsgiveren som eventuelt bør ta affære om arbeidstakeren ikke holder faglige mål.

- Særaldersgrensene må gjerne gjennomgåes men det er liten grunn til å tro at disse kan fjernes en masse. Det er like trolig at vi trenger flere særaldersgrense som vi kan regne med å fjerne slike. Imidlertid må det åpnes større adgang til å kunne fortsette ut over særaldersgrensen.

- Avtalefestet pensjon – AFP i offentlig sektor er forholdsvis lik den private fra 62 til 65 år, med folketrygdberegning. Det blir enklere om AFP fra 65 til 67 år fjernes – da mange i offentlig sektor har opparbeidet en 66% rettighet. Denne retten blir ikke tatt fra offentlig ansatte ved pensjonsalder fra 65 år. De som ikke har full tid vil imidlertid kunne oppnå en bedre pensjon fra 65 år etter uttak av folketrygd fra 65 år. Offentlige arbeidsgivere vil spare betydelige beløp på at folketrygden kommer inn og dekker brorparten av pensjonen fra 65 år.

- Bruttogarantien vil være enkel å tilpasse en pensjonsalder på 65 år, gjennom endring av pensjonslovene og vedtektene. Det må bli tvungen uttak av folketrygd fra 65 år ved pensjonering.

- Alderspensjon. De som har særaldersgrense fortsetter med dagens regler for opptjening. De som fortsetter i innskuddspliktig stilling etter 65 år bør fortsatt tjene opp pensjonsrettigheter. For å stimulere flere til å stå i jobb bør det bli slik at du skal sikres full pensjon 66% av sluttlønn ved pensjonering 65 år, om man har minst 30/30. Men om man fortsetter oppnår man både høyere pensjon fra folketrygden og tjenestepensjonsordningen. Den som fortsetter til 70 år vil kunne oppnå 35/30 i tjenestepensjonsordningen og 50/40 i folketrygden. Seniortillegget i folketrygden skal ikke kunne trekkes i samordningsfradraget – bare 40-deler etter ordinære regler.

- Uførepensjon. For å oppnå et mest mulig likt pensjonssystem bør heller ikke uførepensjon fra offentlig tjenestepensjon framskrive medlemstiden lengre enn til den generelle pensjonsalderen på 65 år. Ettersom dagens regler går til 70 år, bør det ikke sondres mellom 62 og 65 år som i den foreslåtte forbedrede folketrygden. Den som kvalifiserer til uførepensjon i offentlig sektor, skal uansett få framskrivning til 65 år, men aldri mer enn til 30/30. Det er kun de som jobber ut over 65 år som kan oppnå høyere medlemsbrøk enn 30/30. Uførepensjon skal ikke kunne innvilges etter fylte 65 år.

J. Tilpasning av det private tjenestepensjonssystemet

Privatansatte bør i det alt vesentlige beholde de pensjonsrettighetene de har. Det hersker imidlertid et ”herlig rot” på dette lite fungerende pensjonsområdet, der snart hver bedrift har sine helt spesielle regler, og der arbeidstakerne stort sett begynner på et helt nytt system hver gang de skifter jobb. Myndighetenes mange påfunn har ført til et ekstremt uoversiktlig system som blir verre og verre. Med innføring av OTP har riktignok de fleste fått en liten tjenestepensjon, men dette har samtidig medført at flere og flere bedrifter skifter fra de gode og dyre ordningene til de billigere og dårligere tjenestepensjonsordningene. OTP er i ferd med å rasere den delen av de private tjenestepensjonene som fungerte best. Med forslaget om forbedret folketrygd må imidlertid det private tjenestepensjonsområdet tilpasses på følgende måter.

- Pensjonsalderen må ned til 65 år dersom folketrygdens pensjonsalder går ned til 65 år.

- Aldersgrensen i det private arbeidsliv bør opp til 70 år. I dag praktiserer de private arbeids- giverne pensjonsalderen 67 år som aldersgrense, og har i praksis fått rettshjemmel for dette etter at lønnstakere tapte arbeidsrettsaker i 1980-årene. Arbeidsmiljøloven har ikke fungert etter hensikten. Ved senkning av pensjonsalderen til 65 år bør retten til å stå i arbeid sikres. Imidlertid må arbeidsgiverne kunne nekte lønnstakere å fortsette i arbeidet om de etter 65 år ikke oppfyller stillingens krav. Behovet for arbeidskraft vil alltid variere etter konjunkturene. Arbeidsgiverne må kunne ha det avgjørende ord mht de få som ønsker å fortsette til 70 år. Men det bør være arbeidsgivernes sak å begrunne saklig at en lønnstaker ikke kan fortsette i stillingen etter 65 år.

- Særaldersgrenser. Det er alt for få særaldersgrenser i privat sektor. De som finnes er dessuten høyst uklare. Det er for eksempel mange offshorearbeidere, sjåfører og selgere som har særaldersgrense, mens det også er de som ikke har dette. Det er dessuten store grupper som burde ha men som ikke har særaldersgrense i privat sektor – for eks. renholdere og kassaekspeditører.

- Avtalefestet pensjon – AFP. I privat sektor er det samme beregningsmåte i 5 år fra 62 til 67 år. Ved oppheving av AFP fra 65 år, da man går over på alderspensjon fra folketrygden, vil dette skape mindre press på dagens AFP-ordning. Den blir vesentlig rimeligere å finansiere for arbeidsgiverne, og det vil minske forskjellen mellom de som har og de som ikke har AFP. På denne måten kan vi håpe at flere bedrifter vil slutte seg til AFP-ordningene. Ved å øke opptjeningen i folketrygden med seniortillegg til 2/40 for hvert år man jobber ekstra etter 62 år, har vi både sikret de som må slutte tidlig samme pensjon som i dag, samtidig som vi premierer de som jobber videre med større pensjon fra folketrygden.

- Alderspensjon. Det blir forholdsvis enkelt å tilpasse både LOF og LOI mht alderspensjon fra 65 år istedenfor 67 år. Premieinnbetalingen i LOF må endres aktuarielt, mens innskuddene for de som er omfattet av LOI får innskudd betalt til pensjonering 65 år. For å stimulere lønnstakerne til å jobbe lengre er det en enkel tilpasning av regelverket å øke opptjeningen med 1/30 for hvert år man jobber lengre enn 65 år. Imidlertid bør alle ytelsesordningen ha samme opptjeningstid på 30 år som i offentlig sektor. Ordninger med 40 og 35 år bør endres til 30/30 som full opptjening.

- Uførepensjon. Medregning av medlemstid i privat sektor bør også følge folketrygdens pensjonsalder på 65 år. Ettersom dagens regler går til 67 år bør det ikke sondres mellom 62 og 65 år. Alle som innvilges uførepensjon bør få medlemstid fram til 65 år, men ikke mer enn maks 30/30. Uførepensjon bør ikke innvilges etter fylte 65 år. Videre bør alle ytelsesordninger ha tvungen regulering av pensjonsgrunnlaget i uføreperioden slik som i offentlige tjenestepensjons-ordninger. Endelig bør regelverket forenkles på den måten at uførepensjon ikke skal utbetales så lenge en av folketrygdens stønadsordninger utbetales for ansatte som fortsatt er medlemmer av private tjenestepensjonsordninger. (Fripoliseholdere er i en annen situasjon).

- Regulering av pensjoner i privat sektor fungerer i dag svært dårlig. LOF gir i dag et dårligere vern om private pensjonisters kjøpekraft enn tidligere regler gjorde. Loven bør endres for å sikre at løpende private tjenestepensjoner må minst reguleres etter prisstigningen, slik at ikke pensjonene taper kjøpekraft.

Summen av dette blir en bedre folketrygd enn den som blir foreslått med Pensjonsreformen.